En historie om skilt, turglede og fellesskap

Skrevet av Rolf Kahrs27.09.2020

Den går ingen vei!», sier Torgeir hver gang et nytt skilt er festet. Dette er dagens siste. Vi er på Brynuten, 1019 meter over havet. Det er lørdag 19. august, og klokka er kvart over åtte. Mørket kommer raskt på. Vi begynner å gå stien ned til Eggen ved Fylkesveien.

Torgeir Bjerknes står bak sommersti-prosjektet i Sudndalen, «Turskilt-prosjektet».  Han har tenkt ut «sti-systemet», funnet punkt for montering av stolper, leitet fram og merket gamle og nye traseer, målt avstander, bestilt stolper og skilt, beslag og skruer, stått bak montering og kart, og mye mer! Torgeir og familien har virkelig investert tid og innsats i dette. Gode hjelpere, Hallingskarvet Skiparadis og Myrland Hytteeierforening har også vært involvert.

Så har vind og vær herjet med skiltene; noen har falt av, mange er bøyd. Nye skilt har kommet. Metallet er sterkere, de nye klammerne er kraftigere, og midtstilling av skilt på stolpene reduserer moment og vindfang. På Bukkehovda har snø og vind revet fjellfestet løs og tatt selve stolpen. «Kan du bore ned og montere et nytt fjellfeste på Bukkehovda?», har Torgeir spurt Reidar Heggland på telefon en kveld. «Du kan betrakte det som utført», svarte Reidar.

Klokka er åtte om morgenen. Torgeir og jeg er på vei fra Fylkesveien, forbi Kaslegrasmyre mot Flynuten. Sekkene er tunge, fylt med skruer, beslag, verktøy og annet. I krysset nedenfor Flynuten (kryss nr 6) erstatter vi forvridde skilt med nye. Vi forstår at dette kommer til å ta tid. Vi skal gå stien over Bukkehovda til Panorama, og så langs Sudndalsåsen over Brynuten til gården Eggen ved Hivju. I alt ca 25 km. I forkant er skilt pakket og lagt ut på de rette stedene av Tobias Bjerknes, Karin Sundberg, og Runar Eikhaug.

Det er en stund siden Torgeir har gått i området. Da merket han stier som ennå ikke hadde gravd seg inn i landskapet. Nå er merkingen nesten overflødig; stiene er tydelige og binder fjellområdet sammen i et nettverk, tenkt fram i Torgeir sitt hode. Mens vi skynder oss, treffer vi smilende turgåere i et nydelig vær. På Bukkehovda spiser vi matpakka, og der – som andre steder – får Torgeir oppmerksomhet og velfortjent skryt. Han smiler så fint, da, på sin litt sjenerte, glade og entusiastiske måte.

På Panorama hilser vi på Ruth og Arne fra Hermon. De er der med barnebarn. Men noen ordentlig prat kan det ikke bli. Tida går for fort. «Den går ingen vei», sier Torgeir for hvert skilt som skrus til. Vi går videre.

Det er mørkt. Det er bratt. Vi har sekker, og det tar lang tid å komme seg ned fra Brynuten uten lykt. Henning Olsen på Eggen kommer ut på tunet med lys. Han lurer på hva slags folk som er ute og farer i mørket. Klokka er 21.30. Han spør om vi har sett noe til ulven som har vært observert i området.

Skilt-helga er ikke over. Dagen etter bytter Torgeir og Kerstin Bjerknes skilt mellom Hivju og Nonstølen. En seks-timers tur. Og de møter folk som har ryddet stier med motorsag mellom Nonstøllia og Damtjødne. I tillegg har Hans Bøthun lagt ut trestokker for sti i noen av verste myrene i området. Stiprosjektet lever, folk bidrar og tar ansvar!

For min del var det en glede og en ære å få være med på denne turen. Fellesskap og opplevelse på en nydelig dag. Og mye fikk jeg kunnskap om som jeg ikke visste fra før! Takk for at jeg fikk følge, Torgeir!

Knut Helland